Forfatter: ingerlise

Hvor kommer du fra?

I både min dialekt og væremåte avsløres det at jeg er fra de nordlige landsdeler, med alt som det innebærer! Det skal innrømmes at det har vært et ganske stort steg – å flytte til – Gudbrandsdalen. Vel ikke så veloverveid, men sånn etter hvert har det gått opp for meg hvordan et par fjelloverganger gjør forandringer i hvordan vi er, og hva vi er – eller hvem vi er.
Jeg har mitt fotfeste fra høye fjell, hav og sjø med tang og tare. Mye vær! For å si det slik.
Ja for noe av det som står sterkt fra min barndom er blant annet gråværet! Da ser jeg for meg havet med skumsprøyt, grå i fargen, badene i lys fra solas stråler som titter frem fra skyene.
Det er da man sier nordpå: «han går kvit utpå» Han; det er været!
Været lager hvit skum på bølgene, så derfor uttrykket «han går kvit»!
Ja, for; vi må ikke glemme språket!
Her er det både og! Kraftuttrykk, som med kropp og tale er en del av min nordnorske arv.
Denne pakken tok jeg med inn i dalen! Joda det har gått bra – og ja, de finnes her og!
Kraftuttrykkene mener jeg.
Kanskje litt mer avventende og kanskje litt mer beskjeden i form og drakt, men bare de får litt mer tid; så kommer han frem, dølen og! – Og gir du han litt på innerlomma – så har du mer en full pakke!
Gudbrandsdalen er også for meg opphavet til Eventyret! Askeladden, hans møte med store troll i dype fjell og skoger, prinsesser og slott med velfylte stabbur og Synnøve Solbakken.
Askeladden passer liksom ikke inn i en fembøring på fiske ute i storhavet med draugen som selskap.
Og det er akkurat det! Eventyret om askeladdens møte med troll og prinsesser som ligger i dalen og i fjellheimen her; nesten midt i landet, som er så utrolig fascinerende, og
Jeg kan kjenne på eventyret fra fordums tid når jeg sitter på ei stabburstrapp midt i Gudbrandsdalen. Ja, jeg kan til og med skimte det «treøyde trollet» idet jeg titter opp mot skoge;n tett inntil der jeg sitter! Er han der ennå, eller tror du han har gjemt seg; på grunn av alt bråket vi de siste hundre år har fått gjennom ledninger, trådløse nettverk, store og små motoriserte duppeditter. Jeg tror! ja, helt sant! Jeg tror han er der enda. Ja, for jeg kjenner pusten fra fordums tid hvor nøkken og fjøsnissen var daglige tema. Jeg kjenner det i lufta, når jeg har fyrt opp i «eldhuset» og varmen brer seg rundt meg i lyset fra skumringen som skinner inn gjennom vinduet og levende lys som tegner skygger rundt meg her jeg sitter.
Nesten helt Stille, stille er det! Knitringen fra den vedfyrte ovnen bryter stillheten med sin behagelige lyd og den gode lukten jeg minnes fra barneår. Så godt! Så deilig! Jeg ser meg rundt i dette lille rommet, som gir meg bilder av livet på en gård i Gudbrandsdalen med historie tilbake til midten av 17-hundre tallet.
Og her sitter jeg; jenta fra nord som vokste opp med fjæra som nabo omringet av fjell med hvite flekker av sne, som var avgjørende for om det var våren var kommet, med småsko – vær eller ei.
Stolt over arven fra nord, men jammen like stolt over å ta del i arven fra sør med Gudbrandsdalen og eldhuset som et symbol på et arnested for min familie med mann og barn. Eldhuset, her ystet de osten, her bakte de lefsen ja, Eldhuset var en del av nerven i livet på gården, for her gjorde de maten!
De gamle tingene fremme fortsatt, det er som de nettopp har forlatt den, den vedfyrte ystepanna står klar til opptenning! Men den nysilte melka, og fløten er ikke lenger en del av gården. Kua som engang beitet rundt husveggen har fått kvile noen årtier, kanskje kommer hun tilbake om noen tiår, hvem vet… Jeg lar ystepanna stå slik den var, smører den litt inn om det trengs – passer på; sånn i tilfelle de ser meg, de som drev her før – i ei anna tid – ser meg her jeg sitter i skyggen fra solnedgangen og parafinlampen.
Copyright: ILHS-2020 -Inger-Lise